Betegnelser på barn

I dag skriver Dagsavisen om rusbarn.  Den samme betegnelsen så jeg i forbindelse med  TV-aksjonen 2008.  ”Osloelever trår til for rusbarn”,  fortalte Aften.

Jeg synes ikke vi skal kalle barn for rusbarn. Når vi ønsker å hjelpe barn som kanskje allerede sliter med mye skam, bør vi være oppmerksom på hvordan vi omtaler dem. Også barn er mediebrukere.

Barn bør få slippe å bli påklistret stigmatiserende etiketter. I ovennevnte tilfeller er det ikke engang barna som ruser seg, men deres voksne familiemedlemmer. Hadde jeg som voksen kvinne hatt en ektefelle med rusproblemer, tviler jeg sterkt på at noen ville kalt meg “ruskone” eller “ruskvinne”.

Psykiatribarn har jeg også lest om. ”Styrker omsorgen for rus- og psykiatri-barn”, kunne Helserevyen melde. Betegnelsen brukes om både barn med psykiske vansker og barn uten slike vansker som har foreldre med psykiske lidelser. Voksne som har psykiske problemer, omtales derimot aldri som “psykiatrimenn” og “psykiatrikvinner”, ei heller deres ektefeller. “Psykiatrimødre” og “psykiatrifedre” brukes heller ikke.

I tillegg settes det ubehagelige merkelapper på barn som er ofre for andre menneskers ugjerninger, altså kriminalitet. Et eksempel er incestbarn; et annet er overgrepsbarn. “Eige hus for overgrepsbarn”, skriver Helsedirektoratet. Men overgrepene som er begått, “tilhører” gjerningsmennene og -kvinnene, ikke dem som har fått lide for handlingene deres. Jeg har selv vært utsatt for vold, men ingen kaller meg av den grunn voldskvinne!

Sigrun